Aktivitetskalender 
Bli medlem 
Kontakt oss 
Rasgropa som avslørte tullete sårbarhet
Senere er visjonen overført både til bane og sjø. Hvor reell er nullvisjonen når politikerne ikke avsetter pengene som trengs til å sikre veg- og banenett mot ras, flom og slitasje?
Ifølge Bane Nors tilstandsrapport 2024 har jernbanen et fornyelsesbehov på hele 127,8 milliarder kroner. Samme år beregnet NAF vedlikeholdsetterslepet og kostnadene til rassikring på vegnettet til 166 milliarder kroner.
Som om ikke det er ille nok, signaliserer Trøndelag fylkeskommune at de må redusere vintervedlikeholdet grunnet anstrengt økonomi. De bedyrer at dette ikke skal gå ut over sikkerheten. Hvordan de skal forsvare påstanden, blir spennende å se.
For dårlig forberedt, igjen ...
Nå har det gått over en måned siden raset på E6 i Levanger. Selv om det raskt ble vedtatt å benytte unntaksparagrafen og samferdselsministeren åpnet pengesekken på direkten, har arbeidet med å få på plass en trygg, midlertidig løsning bare så vidt kommet i gang. Dette viser hvor dårlig forberedt Norge er på slike hendelser, og hvor sårbare vi er.
Hvor lenge skal vi fortsette slik? Klimaendringer gir oss mer ekstremvær og øker risiko for ras og naturskader. Vi ser det allerede, hendelsene kommer oftere og med større konsekvenser enn før. Vi har verken tid eller penger til å sikre oss tilstrekkelig, fort nok.
Billig og bra, men glemt
Alternativet er Riksvei 1, sjøvegen: Minst like miljøvennlig som bane, ligger ferdig saltet og brøytet og klar til bruk hver dag. Sjøvegen er i all hovedsak selvfinansierende, og i liten grad belemret med lav framkommelighet som følge av vedlikeholdsetterslep. Derfor har den i flere tusen år vært den naturligste ferdselsåren for varer og folk i landet med verdens nest lengste kystlinje.
Ingenting står i vegen for at vi også i fremtiden kan gjøre det samme. Men vi må ville det, og legge til rette for det. Det er ikke nok å si «Norge, verdens fremste sjøfartsnasjon» lenger, man må også være det.
Hva skal til for at sjøfartsnasjonen Norge skal innse at mer bruk av sjøvegen til nord-sør-godstransport er bra for leveransesikkerhet, for trafikksikkerhet, for natur og store samferdselskostnader. Tusenvis av tilgjengelige offentlige og private kaier langs hele kysten gjør sjøtransporten til den billigste, enkleste og kanskje mest robuste måten å bedre vårt sivile og militære beredskapsnivå på. Det er så å si umulig å dele norskekysten og sette alle kaier ut av spill.
Mer gods på sjøen vil også gi et raskere grønt skifte innenfor skipsfarten. Det er i seg selv viktig om våre maritime teknologimiljøer, verft og rederier skal oppfylle Norges mål om fortsatt å være verdensledende.
Også sjøtransport er samferdsel
At sjøvegen og havnene ikke er en del av den helhetlige transportløsningen, er et problem som norske myndigheter må ta inn over seg. Situasjonen er godt beskrevet i rapporten Det Norske Veritas (DNV) om Norsk offentlig havnesektor utarbeidet på vegne av Samfunnsbedriftene, Norske Havner. Rapporten viser tydelig behovet for sterkere statlig involvering, og svakheten med at havner og sjøtransport sorterer under Næringsdepartementet og ikke Samferdselsdepartementet sammen med alle de andre transportformene. Dette pulveriserer helhetlig planlegging av transport og samferdselsinfrastruktur i Norge. Rapporten anbefaler at det etableres en nasjonal styringsstruktur med en helhetlig havnestrategi forankret i samferdselsdepartementet.
Å la være koster for mye
Raset i Levanger er ikke det første som deler Norge i to. Veg og jernbane kommer til å bli slått ut igjen. Da må vi ha reelle alternativer som fungerer, og som kan overta umiddelbart. Det vil i praksis si at de allerede må være i drift.
Nettopp derfor må vi bruke sjøvegen mer, også når alt er som normalt. Det er bra for rikets sikkerhet, bra for forsyningssikkerheten, bra for naturen og bra for oss alle som bruker veg og bane. Det kan til og med gjøre det realistisk å nå nullvisjonen for vegtrafikken. Vi har rett og slett ikke råd til å la sjøtransporten seile sin egen sjø.
